Konsert- og tenorinstrumenter

Konsert- og tenorukulele: to formater for seriøs spillestil

Valget mellom en konsertukulele og en tenorukulele er ikke et spørsmål om smak, men om strengelengde, strengespenning og kroppsbygning. Konsertukulelen har en strengelengde på 380 mm og en total lengde på ca. 58 cm. Tenorukulelen har en strengelengde på 432 mm og en total lengde på 66 cm. Denne forskjellen på 52 mm påvirker direkte avstanden mellom båndene, strammingen på de medfølgende strengene og instrumentets lydprojeksjon. En voksen med hender av standardstørrelse vil systematisk spille mer rent på en konsert- eller tenorukulele enn på en sopranukulele, ganske enkelt fordi barré-posisjonene ikke krever at fingrene presses sammen i et for trangt rom.

Konsertformat: allsidighet og komfort for voksne hender

Konsertformatet (58 cm, menzura 380 mm) er det anbefalte utgangspunktet for en voksen som begynner å lære seg å spille instrumentet. Avstanden mellom båndene tillater barré-grep allerede fra de første ukene uten overdreven belastning på leddene. Stemmingen er GCEA, akkurat som på sopranen, men strengespenningen er litt høyere, noe som gir bedre taktil tilbakemelding under fingrene – et konkret punkt for å utvikle instrumentell propriosepsjon. Lydmessig gir en konsertmodell i laminert mahogni varme, veldefinerte mellomtoner, uten den til tider skarpe glansen fra en sopranmodell i lind. Med en bordplate i massiv gran på en mellomstor modell (120 til 180 €) blir projeksjonen god nok til å spille vokalakkompagnement i en gruppe på tre til fire personer.

Massiv furu-dekk vs. kryssfinér på en konsertukulele: hva er egentlig forskjellen?En konsertukulele med massiv furu-dekk og lamellert mahogni-bunn og -sider, i prisklassen 130–160 €, reagerer annerledes på spilldynamikken: den gir en mer utpreget resonans i de høyere tonene, noe som gjør den mer egnet for solo- eller akkompagnementspill.

En konsertukulele med massiv furu-dekk og laminert mahogni-bunn og -sider, i prisklassen 130–160 €, reagerer annerledes på spilldynamikken: den åpner seg gradvis med øvelse og responderer mer trofast på nyansene i anslaget. En bordplate i laminert lind, brukt på innstegsmodeller til 40–70 €, gir en jevn, men mindre responsiv klang, med raskere volummetning så snart man spiller høyt. For en musiker som øver regelmessig, gir bordplaten i massiv gran en merkbar forbedring i lydkvaliteten. Modellene Kala KA-CE, Flight C200 og Ortega RFU11CE illustrerer godt denne tilgjengelige kvalitetsgrensen.

Tenorukulele: formatet for spillere som ønsker mer bass og dybde

Tenoren (menzur 432 mm, total lengde 66 cm) er standardformatet for avanserte spillere og scenen. Avstanden mellom båndene gir komfortabel tilgang til de høye posisjonene, 17. til 19. bånd avhengig av modell, og de lengre strengene gir en mer stabil spenning mellom to spillesesjoner. Det er på en tenorukulele at valg av strenger har størst innvirkning: fluorkarbon-strenger (Worth Brown, Fremont Blackline) gir presise diskanttoner og lengre sustain, mens Aquila Nylgut, som leveres som standard, gir sterk projeksjon og fyldig mellomtone, med en stabiliseringstid på 15 til 20 timers spill før de holder stemningen.

Low-G-stemming på tenorukulele: et utvidet toneomfang mot de dype tonene

Tenor er det eneste formatet hvor Low-G-stemming, med en lav G-streng i stedet for den vanlige høye kvarten, passer naturlig. I Low-G dekker tenoren et toneomfang på over to og en halv oktav, nær det til en klassisk gitar på de fire midterste strengene. Denne stemningen krever en G-streng i fluorokarbon eller forsterket nylon, som ikke følger med som standard på de fleste modeller. Merkene Ohana, Kanile’a og Cordoba tilbyr tenorukuleler som er forhåndskonfigurert for Low-G fra fabrikken; for de andre er det nok å bytte ut den ene G-strengen.

Tannhjulsmekanismer: et praktisk kriterium for konsert- og tenorgitarer

På en konsert- eller tenor-modell er mekaniske stemmeskruer (forhold 14:1 eller 18:1) ikke en luksus. Et forhold på 18:1 betyr 18 omdreininger av justeringsknappen for en full omdreining av stemmeskruen, noe som muliggjør fine mikrojusteringer og holder stemningen betydelig lenger mellom to økter enn friksjonsmekanismer i plast, som gradvis glir under strengspenningen. For en nybegynner som ennå ikke har et øre som kan oppfange en skjevstilling på 5 cent, vil lavkvalitets friksjonsmekanismer skape frustrasjon allerede i løpet av den andre uken. Modellene Flight, Kala og Ortega tilbyr tannhjulsmekanismer med 18:1-forhold allerede i sin andre prisklasse, fra 90 til 100 euro.

Benstaver på konsert- og tenorukulele: direkte innvirkning på intonasjonen

Nut- og steg-sillet bestemmer strenghøyden og bidrar direkte til intonasjonskvaliteten, spesielt ved barré-posisjoner. Et ABS-plast-sillet, som er standard på modeller i prisklassen 40–80 €, har varierende hardhet og slites ofte raskt. En sillet i ekte bein, bearbeidet til riktig høyde, forbedrer overføringen av vibrasjoner mellom strengen og dekket, reduserer dempingen i endene av strengen og gir en mer stabil intonasjon over hele halsen. Å bytte ut en ABS-sadel med en sadel av bein på en konsertukulele til 100 € er en modifikasjon som kan gjøres for 15 til 20 € hos en reparatør, og det forvandler ofte et frustrerende instrument til et spillbart instrument.

Elektroakustisk tenorukulele: for scene og innspilling

Elektroakustiske tenorukuleler med mikrofon under sadelen (Fishman Kula, Belcat, Shadow) muliggjør direkte forsterkning uten tap av akustisk dynamikk. Mikrofonen under sadelen fanger opp vibrasjonene fra bordet og ikke lyden i luften, noe som gir et rent signal i støyende scenemiljøer. På en tenor med massiv furu-resonansplate er det forsterkede lydbildet betydelig mer balansert enn på en konsertukulele med kryssfinérplate, som har en tendens til å fremheve mellomtonene og miste de dype frekvensene. For innspilling gir en godt innstilt akustisk tenor (strenghøyde ved 12. bånd: 3 mm på bassiden, 2,5 mm på diskantsiden) kombinert med en nærfelts kondensatormikrofon bedre resultater enn direkte opptak via jackkontakten på de fleste elektroakustiske modeller i lavprissegmentet.

Konsertformat (strenglengde 380 mm): anbefalt for voksne nybegynnere til middels erfarne, hender av standardstørrelse, GCEA-stemming
Tenorformat (strengelengde 432 mm): mellomavanserte og avanserte spillere, tilgang til høye posisjoner, kompatibel med Low-G, bedre projeksjon
• Massiv furu-toppplate: åpen og dynamisk lyd, tilgjengelig fra 120 til 130 € i konsertformat
18:1-tannhjulsmekanikk: bedre stemmehold, et ufravikelig krav etter det første instrumentet
Benbro: forbedret intonasjon, spesielt på barré-posisjoner øverst på halsen
Aquila Nylgut-strenger: kraftig klang, fyldige mellomtoner, stabiliserer seg etter 15 til 20 timers spill

Vedlikehold av en konsert- eller tenorukulele i massivt tre

En konsert- eller tenorukulele med dekk eller kropp i massivt tre krever oppbevaring ved en stabil relativ luftfuktighet på 45 til 55 %. Under 40 % RF (sentralvarme om vinteren) trekker treet seg sammen, og båndene kan stikke ut fra halsen, noe som fører til riper når man spiller. Over 65 % RF (fuktig sommer uten klimaanlegg) kan limfugene i korpuset åpne seg. En korpusfukter (type Oasis OH-5 eller D’Addario PW-HPCP-01) plassert i det polstrede dekselet løser problemet om vinteren. Et halvstivt etui med minst 1,5 cm tykt skum beskytter halsen og hodet mot vanlige støt. Disse forholdsreglene er verdt investeringen på en konsert- eller tenorukulele til 150 € og oppover: en sprukket kasse på en massiv modell koster sjelden mindre å reparere enn kjøpesummen for instrumentet.